Når det gjelder lovsangens funksjon i menigheten er det relevant å spørre om det er viktig med musikk i alle typer møter. Mange menighetsledere er så er glad i lovsang og musikk at de gjerne vil ha det i alle slags møter. Jeg tror at samlinger som har hovedfokus på undervisning er et godt eksempel på et forum hvor musikerne kan få litt fri. Vi blir aldri lei av å prise Gud, men det finnes et metningspunkt hos alle når det gjelder musikk og lyd.
Et annet og mer sentralt spørsmål er hvorfor vi i bunn og grunn har lovsang i menighetens møter. Her er det noen missforståelser, og til og med ledere trenger å få en klarere oppfatning om dette; vi priser ikke Gud for å få Gud til å gjøre noe! Lovsang er ikke en form for åndemaning. Selv om vi vet at resultatene av lovsang er fantastiske og viktige, er det ikke derfor vi tilber og priser Gud. Grunnen til at vi priser Gud er at Han er god! Og stor! Og mektig! Og hellig, osv. Det er i høyeste grad gode nok grunner. Om vi ikke hadde blitt positivt forandret av lovsang så skulle vi likevel gjort det, for æren tilhører Gud. En konge hylles fordi han er konge, og Gud skal hylles fordi Han er kongenes Konge og Hans gjerninger er store og mektige. Lovsangen er ikke til for predikantens skyld, heller ikke for atmosfærens skyld. Vi priser Gud for Guds skyld. Han lengter etter å høre våre røst, og Han lengter etter å se lovsang stige fra våre hjerter. ”For Faderen søker dem som tilber Ham slik.” (Joh.4:23)
Herren har gjort så ufattelig mye stort for oss mennesker. Det gir oss tusenvis av grunner til å opphøye og takke Ham. Hver dag fødes det tusenvis av nye sanger over hele jorden, som handler om hva Gud gjør og hva Han er for menneskene. Disse nye salmene legges til det enorme repertoaret som Guds menighet allerede har til rådighet. Det er interessant å tenke på hvor mange flere sanger som handler om Jahve, vår Gud, kontra andre guder. Det offisielle sangregisteret, TONO, inneholder et kolossalt antall sanger som er inspirert av Gud og Bibelen. Man skriver ikke en sang uten å ha opplevd noe, og alle disse åndsinspirerte sangene er et tydelig uttrykk for at Gud er en levende realitet.
Dette er den tiende og siste artikkelen om lovsangens funksjon i menigheten. Det er da tid for noen konkluderende tanker. Lovsangen har en veldig viktig funksjon i menighetslivet. Fordi det skaper glede, fest, høytidsstemning, god atmosfære og gode opplevelser? Ja, men ikke bare derfor. Først og fremst er lovsang viktig fordi Gud fortjener det. ” Gå inn gjennom hans porter med takkesang, inn i hans forgårder med lovsang. Takk ham og pris hans navn!” (Salme 100:4). Noe av det første vi som menighet bør gjøre når vi kommer sammen, er å rette vår oppmerksomhet mot Gud i takknemlighet med lovprisning og tilbedelse.
Sang og musikk er verdens viktigste og mest innflytelsesrike kunstform. Og lovsangen, uansett dato, er det ypperste innen sang og musikk. Lovsangen, altså den delen av sangen og musikken som rettes mot Ham som er begynnelsen og enden og skaper av alt, er for Guds menighet den viktigste måten å bruke musikk på. Marias eksempel er igjen sentralt, der hun ”sløser” den kostbare salven på Jesu føtter. Vi som har fått våre synder tilgitt, bør gi det beste vi har i lovsang. Det er verdt sin pris, og vi bør prioritere det i vårt menighetsarbeid. Vi bør prioritere det i vår planlegging, i våre budsjetter og i vårt strategiske arbeid. Det er på tide å satse sterkt her, stimulere de musikalske gavene, reise opp igjen bruk av ulike musikkinstrumenter til Guds ære og bygge opp lovsangens rike mangfold stein for stein.
Alt Gud har skapt priser Ham! Alt som er under himmelen gir Ham ære, sier Bibelen. Havet og alt som er i det priser Gud. Når fuglene synger er det lovsang. Trærne klapper i ”hendene” og hele Guds enorme skaperverk strekker seg mot himmelen i en unison symfoni til sin Skaper. Hvis vi undersøker med et mikroskop, ser vi at selv det minste molekyl danser! Kronen på Hans verk, mennesket, gjør lovsangen komplett. Når Guds menighet løfter sin røst og hyller Gud fra hjertets dyp, så føyer vi oss inn i skaperverkets storslagne hedersbevisning. Hvis man står utenfor dette som er skaperverkets formål og hensikt, er det ikke så underlig at man føler at livet er meningsløst.
Når vi tilber Gud praktiserer vi vårt høyeste kall. Meningen med livet er å ære Gud. La oss som Guds menighet svare ja til dette kallet, og innvie oss til lovprisningens og tilbedelsens tjeneste! Guds menighet er jordens største under, og vårt aller største privilegium er å tilbe Ham i ånd og sannhet.
mandag 27. april 2009
Lovsangens funksjon i menigheten del 9
Kort resymé av de forrige artiklene i stikkordsform: generasjonsforskjeller, sangvalg, lederansvar, innhold i sangtekster, stilarter, praktisk tilrettelegging, øvelser, musikalsk utvikling, ønsket om bruk av instrumenter, utstyr, avhengigheten av Gud, hjertets holdning, lederens kvaliteter, kvalifikasjoner og ansvar som forbilde, lovsangslederens pastorale tjeneste, karriere/tjenestefokus, Den Hellige Ånds ledelse i gudstjenesten.
I hvilke type møter passer det med lovsang? Dette er et godt spørsmål og det fortjener et fyldig svar. Jeg har hatt ansvar for musikken på noen sommerstevner i Sarons dal. Disse møtene har flere funksjoner. De skal bety noe for alle uansett kristent ståsted. Slik er det også med mange gudstjenester vi har i menighetene. Noe av hensikten i Sarons Dal er å forkynne evangeliet til mennesker som er utenfor menighetslivet. En annen viktig hensikt er å bygge opp de som tilhører Guds menighet. Det er imidlertid mange som føler seg i grenselandet mellom disse to definerte grupper. Altså: Mange kristne gudstjenester har flere funksjoner. I Aril Edvardsens stormøter var det et hovedfokus på de som ikke er kristne. Musikken i disse møtene hadde følgende funksjon: Å påvirke mennesker med Guds kjærlighet, Hans Ord og Hans Ånd. Samtidig hadde lovsangen, altså forsamlingens allsang til Guds ære, sin funksjon. Det er viktig i denne type møter å ikke bare bruke lovsang, nettopp fordi mange av de som er tilstede ikke har Jesus i hjertet sitt. I mange kristne samlinger er det viktig å presentere evangeliet på best mulig måte for de som ikke tror på Gud. Da er det ofte best å bruke musikk som har preg av vitnesbyrd, i stedet for typisk lovsang hvor Gud er mottakeren. Jeg tror derfor det er bra å ha egne lovsangsmøter, hvor mennesker som elsker Jesus kan ha ubegrenset tid til å møte Gud i lovprisning og tilbedelse. Troende trenger i fellesskap å oppleve Guds nærhet. Når det er sagt, er jeg ikke det minste redd for at ikkekristne får se Guds menighet i hengitt lovprisning og tilbedelse. Men av og til er for eksempel evangeliserendes sanger mer givende for dem.
Men hvor stor del av menighetens musikkbruk bør være lovsang? Altså, hvor mye av musikken i menighetene bør være sanger der vi direkte henvender oss til Gud i lovprisning og tilbedelse? Jeg mener mesteparten! Guds frelsesverk og Guds uendelige godhet bør være gjenstand for en verdsettelse som er massiv og veldig direkte. Det burde prege våre gudstjenester veldig tydelig, selv om det er ikkekristne til stedet. Men innholdet i våre sanger bør reflektere innholdet i Bibelens store sangbok! Salmenes bok er Bibelens største bok med sine 150 kapitler. Vi finner den midt i Bibelen og dens innhold bør være sentralt i våre liv og gudstjenester. I Salmene finner vi proklamasjon, forkynnelse, profetisk tale, inspirasjon, undervisning, vitnesbyrd, direkte bønn, klagesang, med mer. Men lovprisning og tilbedelse er et gjennomgående hovedtema. De ulike forfatternes begeistring for Guds storhet, hellighet og kjærlighet gjennomsyrer hele boken. Vår nordiske kultur, med typisk forsakthet og tilbakeholdenhet i våre uttrykksformer, står i sterk kontrast til dette. Jeg tror den himmelske og bibelske kultur bør prege våre gudstjenester i mye sterkere grad, slik at vi gir Herren den ære Han skal ha.
Hva gjør lovsangen med menigheten? Hva er fruktene av fokusering på lovsang i Guds menighet? Lovsang gjør en menighet mer fokusert på Gud selv. Motsetningen er en menighet som er opptatt av menneskelig tankegang, det umulige, ufullkomne og det negative. Derfor er lovsang enormt viktig i menigheten. Det flytter fokus fra vår utilstrekkelighet til Guds allmakt. Det fyller våre menigheter med den forståelse at Gud er den Han er, og at alt er mulig for Ham. Her er vi ved kjernen av menighetens egenart. Vi er den institusjon på jord som løfter denne fanen høyt: Gud er en virkelighet. Hans banner over oss er kjærlighet. Vår lovsang dreier seg om Guds kjærlighet, at Gud er suveren og at vi bøyer oss for Ham i total overgivelse.
I hvilke type møter passer det med lovsang? Dette er et godt spørsmål og det fortjener et fyldig svar. Jeg har hatt ansvar for musikken på noen sommerstevner i Sarons dal. Disse møtene har flere funksjoner. De skal bety noe for alle uansett kristent ståsted. Slik er det også med mange gudstjenester vi har i menighetene. Noe av hensikten i Sarons Dal er å forkynne evangeliet til mennesker som er utenfor menighetslivet. En annen viktig hensikt er å bygge opp de som tilhører Guds menighet. Det er imidlertid mange som føler seg i grenselandet mellom disse to definerte grupper. Altså: Mange kristne gudstjenester har flere funksjoner. I Aril Edvardsens stormøter var det et hovedfokus på de som ikke er kristne. Musikken i disse møtene hadde følgende funksjon: Å påvirke mennesker med Guds kjærlighet, Hans Ord og Hans Ånd. Samtidig hadde lovsangen, altså forsamlingens allsang til Guds ære, sin funksjon. Det er viktig i denne type møter å ikke bare bruke lovsang, nettopp fordi mange av de som er tilstede ikke har Jesus i hjertet sitt. I mange kristne samlinger er det viktig å presentere evangeliet på best mulig måte for de som ikke tror på Gud. Da er det ofte best å bruke musikk som har preg av vitnesbyrd, i stedet for typisk lovsang hvor Gud er mottakeren. Jeg tror derfor det er bra å ha egne lovsangsmøter, hvor mennesker som elsker Jesus kan ha ubegrenset tid til å møte Gud i lovprisning og tilbedelse. Troende trenger i fellesskap å oppleve Guds nærhet. Når det er sagt, er jeg ikke det minste redd for at ikkekristne får se Guds menighet i hengitt lovprisning og tilbedelse. Men av og til er for eksempel evangeliserendes sanger mer givende for dem.
Men hvor stor del av menighetens musikkbruk bør være lovsang? Altså, hvor mye av musikken i menighetene bør være sanger der vi direkte henvender oss til Gud i lovprisning og tilbedelse? Jeg mener mesteparten! Guds frelsesverk og Guds uendelige godhet bør være gjenstand for en verdsettelse som er massiv og veldig direkte. Det burde prege våre gudstjenester veldig tydelig, selv om det er ikkekristne til stedet. Men innholdet i våre sanger bør reflektere innholdet i Bibelens store sangbok! Salmenes bok er Bibelens største bok med sine 150 kapitler. Vi finner den midt i Bibelen og dens innhold bør være sentralt i våre liv og gudstjenester. I Salmene finner vi proklamasjon, forkynnelse, profetisk tale, inspirasjon, undervisning, vitnesbyrd, direkte bønn, klagesang, med mer. Men lovprisning og tilbedelse er et gjennomgående hovedtema. De ulike forfatternes begeistring for Guds storhet, hellighet og kjærlighet gjennomsyrer hele boken. Vår nordiske kultur, med typisk forsakthet og tilbakeholdenhet i våre uttrykksformer, står i sterk kontrast til dette. Jeg tror den himmelske og bibelske kultur bør prege våre gudstjenester i mye sterkere grad, slik at vi gir Herren den ære Han skal ha.
Hva gjør lovsangen med menigheten? Hva er fruktene av fokusering på lovsang i Guds menighet? Lovsang gjør en menighet mer fokusert på Gud selv. Motsetningen er en menighet som er opptatt av menneskelig tankegang, det umulige, ufullkomne og det negative. Derfor er lovsang enormt viktig i menigheten. Det flytter fokus fra vår utilstrekkelighet til Guds allmakt. Det fyller våre menigheter med den forståelse at Gud er den Han er, og at alt er mulig for Ham. Her er vi ved kjernen av menighetens egenart. Vi er den institusjon på jord som løfter denne fanen høyt: Gud er en virkelighet. Hans banner over oss er kjærlighet. Vår lovsang dreier seg om Guds kjærlighet, at Gud er suveren og at vi bøyer oss for Ham i total overgivelse.
onsdag 15. april 2009
Lovsangens funksjon i menigheten del 8
Kort resymé av de forrige artiklene i stikkordsform: generasjonsforskjeller, sangvalg, lederansvar, innhold i sangtekster, stilarter, praktisk tilrettelegging, øvelser, musikalsk utvikling, ønsket om bruk av instrumenter, utstyr, avhengigheten av Gud, hjertets holdning, lederens kvaliteter, kvalifikasjoner og ansvar som forbilde.
Et aktuelt spørsmål er hvor vidt lovsangslederens tjeneste hører inn under noen av de fem tjenestegavene; apostel, profet, evangelist, hyrde eller lærer. Noen tenker at en lovsangsleder er en diakon/hjelpetjeneste. Som lovsangsleder vet jeg hvilken salvelse jeg er avhengig av for å kunne lede en forsamling i lovsang. For å kunne lede en saueflokk fra A til B må man være hyrde. Den som har ansvar for sangvalg og er forsanger trenger en pastors salvelse. Det vil ikke si at man må være hovedpastor, heller ikke at man må ha tittelen lovsangs/musikkpastor, men lovsangslederen selv må vite om sin avhengighet av en hyrdes salvelse. Menigheten for øvrig må også anerkjenne dette. Lederskapet og de som leder gudstjenester hvor det er lovsang må være klar over lovsangslederens unike evne og gudgitte pastorale autoritet. Det er ikke viktig å bruke ordet pastor om en lovsangsleder, men vi må ha begrep om de ulike tjenestene og enhver leders avhengighet av guddommelig utrustning, og anerkjenne deres autoritet.
Når det gjelder titler og posisjoner er vi kristne dessverre ikke fritatt for fristelser til karrierejag. Jeg tror mange, særlig unge, har et for sterkt personlig ønske om en tittel, for eksempel pastor eller profet. Det viktige er å følge Guds kall uansett hva det er. Hvis vi ser på apostlenes liv og hvordan de døde, blir ikke høye åndelige posisjoner så fristende lenger. Å ha en åndelig lederposisjon er et så tungt og krevende ansvar, at jeg vil si ingen burde ønske seg det. Det er en stor glede ved det, men man må ofre så mye at det burde ikke være noe ”skjødet begjærer”. Det er mange som har en sterk drivkraft etter å få oppmerksomhet. Dette kan føre til store unødvendige vanskeligheter. Konkurransementalitet mellom artister, solister, musikere, osv, er skadelig hvis det får prege kristne miljøer. Tjenermentalitet er det vi lærer av Jesus. Tjeneste er noe annet enn karriere. Å sette de andre foran seg selv og å bøye seg ned, var Jesu fremgangsmåte. Dette fratok Ham ingen autoritet, men var tvert imot et bevis på Hans storhet.
Vi var inne på lovsangslederens avhengighet av en overnaturlig evne til å lede de delene av gudstjenesten som dreier seg om sang. Min erfaring er at Gud har en plan for enhver gudstjeneste. For meg har det hjulpet å se for meg Guds plan som en elv. En flod som kommer ovenfra og har en voldsom kraft. Noen elver er helt lydløse, men de har likevel en voldsom kraft. Andre elver fosser mer. Lydnivå og bevegelse sier ingenting om styrken. Hvis jeg imidlertid har en opplevelse av at Guds kraft kommer som et fossefall, uttrykker jeg det gjerne med mer bevegelse, mer volum, mer intensitet. En elv tar forskjellige retninger på sin vei, og for meg som lovsangsleder er det viktig å følge de retningene. Det er ikke jeg som skal være leder, men Den Hellige Ånd. For meg tilsvarer denne ”elven” Guds Ånd. Det finnes også andre sammenligninger. Herlighetsskyen i 4.mos. 9:17 er et uttrykk som også kan hjelpe oss til å følge Den Hellige Ånds ledelse. Lovsangen har en viktig funksjon når det gjelder å lede mennesker til et møte med Gud. De som synger og spiller må være opptatt av dette, men det er også et nært samspill med møteleder og forkynner.
Guds plan virker ganske spesifikk av og til. Jeg har opplevd noen ganger å bli stoppet av Den Hellige Ånd etter en sang, slik at jeg ikke har kunnet gå videre på sanglista. Da har ofte noen hatt et profetisk budskap. Andre ganger har jeg merket en spesiell ledelse til å ”akkompagnere” mens noen har profetert eller bedt for mennesker. Det er en opplevelse av å ”understreke” det som blir sagt på en profetisk og musikalsk måte.
På disse områdene er det veldig lett å bli overåndelig. Erkjennelsen av at vi er mennesker og aldri kommer til å lære dette fullt ut må prege enhver leder. Ingen må påberope seg allvitenhet, påstå at man har den rette teften og forstår alt som er åndelig. Vi ser stykkevis, taler profetisk stykkevis, og vi er alle underveis. Men Paulus maner oss til å strebe etter de åndelige gavene. Så la oss søke Guds ledelse inderlig, samtidig som at vi tillater oss selv og andre å feile. La oss ha stor ydmykhet overfor både Gud og hverandre.
Et aktuelt spørsmål er hvor vidt lovsangslederens tjeneste hører inn under noen av de fem tjenestegavene; apostel, profet, evangelist, hyrde eller lærer. Noen tenker at en lovsangsleder er en diakon/hjelpetjeneste. Som lovsangsleder vet jeg hvilken salvelse jeg er avhengig av for å kunne lede en forsamling i lovsang. For å kunne lede en saueflokk fra A til B må man være hyrde. Den som har ansvar for sangvalg og er forsanger trenger en pastors salvelse. Det vil ikke si at man må være hovedpastor, heller ikke at man må ha tittelen lovsangs/musikkpastor, men lovsangslederen selv må vite om sin avhengighet av en hyrdes salvelse. Menigheten for øvrig må også anerkjenne dette. Lederskapet og de som leder gudstjenester hvor det er lovsang må være klar over lovsangslederens unike evne og gudgitte pastorale autoritet. Det er ikke viktig å bruke ordet pastor om en lovsangsleder, men vi må ha begrep om de ulike tjenestene og enhver leders avhengighet av guddommelig utrustning, og anerkjenne deres autoritet.
Når det gjelder titler og posisjoner er vi kristne dessverre ikke fritatt for fristelser til karrierejag. Jeg tror mange, særlig unge, har et for sterkt personlig ønske om en tittel, for eksempel pastor eller profet. Det viktige er å følge Guds kall uansett hva det er. Hvis vi ser på apostlenes liv og hvordan de døde, blir ikke høye åndelige posisjoner så fristende lenger. Å ha en åndelig lederposisjon er et så tungt og krevende ansvar, at jeg vil si ingen burde ønske seg det. Det er en stor glede ved det, men man må ofre så mye at det burde ikke være noe ”skjødet begjærer”. Det er mange som har en sterk drivkraft etter å få oppmerksomhet. Dette kan føre til store unødvendige vanskeligheter. Konkurransementalitet mellom artister, solister, musikere, osv, er skadelig hvis det får prege kristne miljøer. Tjenermentalitet er det vi lærer av Jesus. Tjeneste er noe annet enn karriere. Å sette de andre foran seg selv og å bøye seg ned, var Jesu fremgangsmåte. Dette fratok Ham ingen autoritet, men var tvert imot et bevis på Hans storhet.
Vi var inne på lovsangslederens avhengighet av en overnaturlig evne til å lede de delene av gudstjenesten som dreier seg om sang. Min erfaring er at Gud har en plan for enhver gudstjeneste. For meg har det hjulpet å se for meg Guds plan som en elv. En flod som kommer ovenfra og har en voldsom kraft. Noen elver er helt lydløse, men de har likevel en voldsom kraft. Andre elver fosser mer. Lydnivå og bevegelse sier ingenting om styrken. Hvis jeg imidlertid har en opplevelse av at Guds kraft kommer som et fossefall, uttrykker jeg det gjerne med mer bevegelse, mer volum, mer intensitet. En elv tar forskjellige retninger på sin vei, og for meg som lovsangsleder er det viktig å følge de retningene. Det er ikke jeg som skal være leder, men Den Hellige Ånd. For meg tilsvarer denne ”elven” Guds Ånd. Det finnes også andre sammenligninger. Herlighetsskyen i 4.mos. 9:17 er et uttrykk som også kan hjelpe oss til å følge Den Hellige Ånds ledelse. Lovsangen har en viktig funksjon når det gjelder å lede mennesker til et møte med Gud. De som synger og spiller må være opptatt av dette, men det er også et nært samspill med møteleder og forkynner.
Guds plan virker ganske spesifikk av og til. Jeg har opplevd noen ganger å bli stoppet av Den Hellige Ånd etter en sang, slik at jeg ikke har kunnet gå videre på sanglista. Da har ofte noen hatt et profetisk budskap. Andre ganger har jeg merket en spesiell ledelse til å ”akkompagnere” mens noen har profetert eller bedt for mennesker. Det er en opplevelse av å ”understreke” det som blir sagt på en profetisk og musikalsk måte.
På disse områdene er det veldig lett å bli overåndelig. Erkjennelsen av at vi er mennesker og aldri kommer til å lære dette fullt ut må prege enhver leder. Ingen må påberope seg allvitenhet, påstå at man har den rette teften og forstår alt som er åndelig. Vi ser stykkevis, taler profetisk stykkevis, og vi er alle underveis. Men Paulus maner oss til å strebe etter de åndelige gavene. Så la oss søke Guds ledelse inderlig, samtidig som at vi tillater oss selv og andre å feile. La oss ha stor ydmykhet overfor både Gud og hverandre.
Lovsangens funksjon i menigheten del 7
I del 7 skal vi ta for oss de aller mest grunnleggende kvalitetene hos lovsangslederen og de som er aktive i sang og musikk i menighet. Tidligere har vi snakket om ulike sider når det gjelder lovsangens funksjon i gudstjenestene. Vi har snakket om generasjonsforskjeller, om sangvalg, om lederansvar, om innhold i sangtekster, litt om stilarter, med mer. Videre snakket vi om viktigheten av praktisk tilrettelegging, øvelser, musikalsk utvikling, ønsket om bruk av instrumenter, utstyr, med mer. Så tok vi for oss avhengigheten av Guds Ånds ledelse, lydhørhet og ydmykhet overfor Gud, hjertets holdning og lederens ansvar som forbilde.
Lovsangen har en viktig funksjon i enhver menighet, uansett hvor omfattende musikklivet er og uansett nasjonalitet og kultur. Alle som har Jesus i hjertet har ”en sang” i hjertet. Alle som er en del av en menighet blir begeistret og takknemlige for den Gud er og det Han gjør – slik at lovsang i en eller annen form blir det mest naturlige for en kristen og for en gudstjeneste.
Når så lovsangen har en viktig funksjon vil også de ansvarlige lovsangslederne ha en viktig funksjon. Noen menigheter har en musikkleder/korleder/sangleder, og denne personen er ofte i praksis lovsangsleder også. Som alle andre lederfunksjoner i menigheter er det helt nødvendig med guddommelig kall og utrustning. Samarbeidsevner, kommunikasjonsevner, musikalske evner og en rekke andre naturlige egenskaper er også veldig viktig. Men salvelsen, altså den åndelige utrustningen er avgjørende. Det er noe vakkert som skjer når naturlig begavelse flettes sammen med åndelige gaver. Da merker man at det er en overnaturlig dimensjon samtidig som at man kan få en musikalsk opplevelse. Det er som et flott maleri. Selve maleriet passer til rammen; innholdet og budskapet passer til innfatningen.
Nødvendige egenskaper hos en leder begrenser seg ikke til bare gaver/utrustning. Det er faktisk ikke nok for en lovsangsleder å være både musikalsk og salvet. For livet han lever, det han gjør og sier utenfor scenen, er enda viktigere. Hjerteholdning. Karakter. Tjenestevillighet. Ydmykhet. – Alt dette som handler om det aller innerste, betyr mer enn de gavene vi har fått gratis av Gud. Den som har blitt betrodd en synlig oppgave må vise seg tilliten verdig, også i det usynlige. Selvsagt er ingen fullkomne; hvis vi venter på en fullkommenhet i lederskapet, må vi vente til vi er i himmelen. Men kristne ledere må kreve av seg selv at de er forbilder, har en tjenende holdning og ønsker å leve det de synger. Paulus’ ord til Timoteus om å være et forbilde i ord, gjerning, kjærlighet, troskap og renhet gjelder absolutt også lovsangsledere. Husk bare å ha tålmodighet med hverandre!
Disse mest grunnleggende egenskapene må enhver som har en oppgave, ikke minst på en scene, sette høyt. Noe av det aller viktigste da er å sette de andre fremfor seg selv, og prioritere andre mennesker fremfor egoistiske ønsker. Vil jeg synge solo fordi jeg vil hevde meg selv, eller fordi Guds Ånd trykker på? Vil jeg holde i mikrofonen fordi jeg ønsker oppmerksomhet, eller fordi jeg tror jeg kan formidle noe fra Gud? Det er hva som driver oss som er det viktige. Det er den innerste drivkraften som til enhver tid avgjør hva resultatet blir. Et miljø fylt av ydmyke og tjenende medarbeidere som setter Guds rike og de andres beste fremfor egen karriere og egne preferanser, vil bære frukt. Hvis vi som er på scenen har en brennende kjærlighet til Jesus og medmennesker er det virkelig håp om framgang. Og det er i praksis dette vises.
Ingen som står på en plattform og synger eller spiller unngår fristelsen av å bli idolisert og favorisert. Men, for å ikke falle for denne fristelsen må vi ledere kontinuerlig være fokusert på de andres beste. Vi skal ikke være redd for å få ros, Bibelen oppfordrer oss jo faktisk til å kappes om å hedre hverandre. Faren er at menneskets vesen vil tilbe det skapte fremfor skaperen. Mennesker skal vi oppmuntre, men Gud er den eneste som fortjener vår kontinuerlige tilbedelse, ærbødighet, hengivenhet og lovsang.
Lovsangen har en viktig funksjon i enhver menighet, uansett hvor omfattende musikklivet er og uansett nasjonalitet og kultur. Alle som har Jesus i hjertet har ”en sang” i hjertet. Alle som er en del av en menighet blir begeistret og takknemlige for den Gud er og det Han gjør – slik at lovsang i en eller annen form blir det mest naturlige for en kristen og for en gudstjeneste.
Når så lovsangen har en viktig funksjon vil også de ansvarlige lovsangslederne ha en viktig funksjon. Noen menigheter har en musikkleder/korleder/sangleder, og denne personen er ofte i praksis lovsangsleder også. Som alle andre lederfunksjoner i menigheter er det helt nødvendig med guddommelig kall og utrustning. Samarbeidsevner, kommunikasjonsevner, musikalske evner og en rekke andre naturlige egenskaper er også veldig viktig. Men salvelsen, altså den åndelige utrustningen er avgjørende. Det er noe vakkert som skjer når naturlig begavelse flettes sammen med åndelige gaver. Da merker man at det er en overnaturlig dimensjon samtidig som at man kan få en musikalsk opplevelse. Det er som et flott maleri. Selve maleriet passer til rammen; innholdet og budskapet passer til innfatningen.
Nødvendige egenskaper hos en leder begrenser seg ikke til bare gaver/utrustning. Det er faktisk ikke nok for en lovsangsleder å være både musikalsk og salvet. For livet han lever, det han gjør og sier utenfor scenen, er enda viktigere. Hjerteholdning. Karakter. Tjenestevillighet. Ydmykhet. – Alt dette som handler om det aller innerste, betyr mer enn de gavene vi har fått gratis av Gud. Den som har blitt betrodd en synlig oppgave må vise seg tilliten verdig, også i det usynlige. Selvsagt er ingen fullkomne; hvis vi venter på en fullkommenhet i lederskapet, må vi vente til vi er i himmelen. Men kristne ledere må kreve av seg selv at de er forbilder, har en tjenende holdning og ønsker å leve det de synger. Paulus’ ord til Timoteus om å være et forbilde i ord, gjerning, kjærlighet, troskap og renhet gjelder absolutt også lovsangsledere. Husk bare å ha tålmodighet med hverandre!
Disse mest grunnleggende egenskapene må enhver som har en oppgave, ikke minst på en scene, sette høyt. Noe av det aller viktigste da er å sette de andre fremfor seg selv, og prioritere andre mennesker fremfor egoistiske ønsker. Vil jeg synge solo fordi jeg vil hevde meg selv, eller fordi Guds Ånd trykker på? Vil jeg holde i mikrofonen fordi jeg ønsker oppmerksomhet, eller fordi jeg tror jeg kan formidle noe fra Gud? Det er hva som driver oss som er det viktige. Det er den innerste drivkraften som til enhver tid avgjør hva resultatet blir. Et miljø fylt av ydmyke og tjenende medarbeidere som setter Guds rike og de andres beste fremfor egen karriere og egne preferanser, vil bære frukt. Hvis vi som er på scenen har en brennende kjærlighet til Jesus og medmennesker er det virkelig håp om framgang. Og det er i praksis dette vises.
Ingen som står på en plattform og synger eller spiller unngår fristelsen av å bli idolisert og favorisert. Men, for å ikke falle for denne fristelsen må vi ledere kontinuerlig være fokusert på de andres beste. Vi skal ikke være redd for å få ros, Bibelen oppfordrer oss jo faktisk til å kappes om å hedre hverandre. Faren er at menneskets vesen vil tilbe det skapte fremfor skaperen. Mennesker skal vi oppmuntre, men Gud er den eneste som fortjener vår kontinuerlige tilbedelse, ærbødighet, hengivenhet og lovsang.
onsdag 18. mars 2009
Lovsangens funksjon i menigheten del 6
Vi har i denne serien snakket om en del relevante sider når det gjelder lovsangens funksjon i gudstjenestene. Vi har snakket om generasjonsforskjeller, om sangvalg, om lederansvar, om innhold i sangtekster, litt om stilarter, med mer. Noen av konklusjonene vi har kommet fram til er at det både er mulig og viktig å oppnå bredde og enhet i lovsangen i en flergenerasjonsforsamling. Det krever imidlertid mye arbeid, kunnskap, samarbeidsvilje og ikke minst Den Hellige Ånds ledelse. Videre snakket vi om viktigheten av praktisk tilrettelegging, øvelser, musikalsk utvikling, ønsket om bruk av instrumenter, utstyr med mer. Det er viktig at det tekniske og musikalske ikke hindrer for at den åndelige inspirasjonen skal kunne komme frem. I forrige del var vi inne på hvor viktig det er at det er Guds Ånd som må lede både lovsangen og gudstjenestene våre. Uansett hvor dyktige vi er i både ledelse og musikalitet, kommer vi ingen vei i en menighet uten lydhørhet til Guds Ånd. Denne gangen vil vi gå enda litt dypere, og se på viktigheten av våre liv og hjerteholdning.
Vårt liv er vår lovsang! For at lovsangen i menigheten skal være ekte – være det Gud lengter etter – må det være mer enn ord og toner. Hverdagslivet til oss som priser Gud må stå i samsvar med det vi synger. Gud søker tilbedere som tilber i Ånd og sannhet, sier Jesus i Johannes evangelium kapittel 4. Og sannhet i gåseøyne innebærer at vårt liv er i samsvar med det vi synger. Vi kan ikke kalle Jesus for Herre og si ”vi elsker Deg”, hvis vi ikke er villig til å gjøre det Han sier! Vi kan ikke stå i møtene våre å synge våre sanger om Gud, uten at vi elsker alle mennesker omkring oss. Det er bedre å heller hoppe over noen setninger, enn å være falske med våre ord. Bibelen sier at Gud søker sannhet i menneskers hjerter. Vi ledere er de som må gå foran som eksempler her. Å ha store ord og små liv er hykleri. Fariseerne på Jesu tid var eksempler på det.
1.Sam 15:22 sier: ”lydighet er bedre enn slakteoffer, og villighet bedre enn kjøtt av værer”. Hva betyr det? Jeg tror det betyr at det er viktigere at vi priser Gud med våre liv, enn med våre ord og våre sanger. Våre handlinger taler høyere enn våre proklamasjoner. Jeg tror ikke Gud har behag i å høre sterke sangtekster fra våre gospelkor, hvis ikke måten vi lever på viser at Jesus er Herre i vårt liv og at vi mener det vi synger. Selvfølgelig skal vi ikke vente med å prise Gud til vi blir fullkomne. Da ville det ikke blitt noen lovsang før vi er i himmelen. Men vi må ha et levende ønske om lydighet daglig, og i alle ting. Vi kan jo ikke tilbe Gud med uoppgjort synd i vårt hjerte! Men om vi bekjenner vår synd, er han alltid trofast og rettferdig og renser oss fra all urettferdighet.
Som musiker ser jeg veldig interessante likhetstrekk mellom musikken og livet. Tenk deg: i et symfoniorkester er musikerne avhengig av notene, men de er også avhengige av dirigentens ledelse. I livet vårt er vi avhengige av å følge Guds Ord, og samtidig må vi følge med på den Hellige Ånds direksjon. Guds Ord og Guds Ånd spiller alltid på samme melodi. I et orkester har alle instrumentene hver sin rolle; de er ulike og følger sin bestemte vei. Dirigenten i de troendes liv er Den Hellige Ånd. Han kjenner hver enkeltnote og har den fulle oversikten. Vi må ha respekt for Guds Ånds suverene herredømme. Vårt liv er vår lovsang. Vi har kalt Jesus vår Herre. Og Han må også få lov til å være det i praksis.
Lovsangens funksjon i menigheten del 5
Vi har tidligere i denne lovsangsartikkelserien tatt for oss relevante problemstillinger som sangvalg, generasjonsmotsetninger, lederfunksjonen, praktisk tilrettelegging etc.
I dag vil vi fokusere på viktigheten av Den Hellige Ånds ledelse i lovsangen og i gudstjenesten i sin helhet. Nå er det slik at Gud har en oversikt som ingen mennesker har. Han kjenner alle menneskers hjerter og deres behov. Derfor, når vi kommer sammen som menighet, er jeg overbevist om at Gud har en strategisk plan for samlingen. Enten det er et stort offentlig møte eller det er en liten husgruppe. Bibelen sier at der to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt i blant dem. Og når Jesus er midt iblant oss, da er det naturlig at Han leder samlingen. Nå er ikke Jesus fysisk til stede, men Hans Ånd er der når vi samles i Jesu navn.
Den Hellige Ånds ledelse har for lite fokus i blant oss. Vi må ikke ta Guds plass, og prøve å lede lovsang eller et kristent møte ut ifra menneskelig fornuft. Da går vi glipp av det overnaturlige. Ord.3:5 sier: ”Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!” Herrens tanker er høyere enn våre, og hans veier er høyere. Det fantastiske er at vi kan vandre på de veiene! Vi kan oppleve Hans overnaturlige ledelse! Vi kan la oss lede av Guds Ånd! Da vil vi kunne oppleve Guds nærhet, Hans makt og Hans godhet.
Jeg ber ofte en av de bønnene Salomo ba: ”Gi din tjener et lydhørt hjerte.” Vi trenger evnen til å ta imot signalene fra Den Hellige Ånd. Og utviklingen av denne evnen er en prosess som vi er i så lenge vi er på jorden. Vi ser stykkevis og operer stykkevis i det profetiske. Åndens ledelse er noe vi ikke alltid har hundre prosent. Våre møter og gudstjenester vil alltid være preget av personligheten til oss som er involvert. Det fine er at Gud spiller på lag med oss, kjenner vår personlighet, vårt kunnskapsnivå osv, – og Han benytter det Han kan når vi er villige og føyelige. Det viktige er at Han er sjefen, og leder både møte og lovsangen.
Som lovsangsleder har jeg uttallige ganger fått oppleve Guds geniale måte å lede oss på. Samspillet mellom møteleder, predikant og lovsangsleder kan være forbløffende genialt. Og jeg har fått merke den Hellige Ånds regi på fenomenale måter. Ofte legger møtelederen en åndelig plattform som jeg som lovsangsleder kan bygge videre på. Når jeg ved Guds Ånd har fått bygge gudstjenesten både dypere og høyere, kan forkynneren bygge videre! På den måten kan menigheten se at ”Gud vokser” (og mennesker avtar) når Hans herlighet blir større iblant oss. Da er det helt avgjørende at alle som har ordet i møtet er inspirert av Den Hellige Ånd. Det er Den Hellige Ånd som gjør forskjellen! Salvelsen gjør forskjellen! Det er forskjell på en klubb eller forening og Guds dyrekjøpte menighet.
Når det gjelder Åndens ledelse i lovsangen og gudstjenesten, føler jeg jo alltid at jeg har mye mer å lære. Vi føler oss små i forhold til universets Skaper og den Ånd som svevet over vannene i evighetens morgen. Men det mest spennende jeg vet om er at denne Hellige Ånd er interessert i et tett samarbeide med meg som leder.
Lovsangens funksjon i menigheten del 4
Vi har i denne serien snakket om en del relevante sider når det gjelder lovsangens funksjon i gudstjenestene. Vi har snakket om generasjonsforskjeller, om sangvalg, om lederansvar, om innhold i sangtekster, litt om stilarter, med mer. Noen av konklusjonene vi har kommet fram til, er at det både er mulig og viktig å oppnå bredde og enhet i lovsangen i en flergenerasjonsforsamling. Det krever imidlertid mye arbeid, kunnskap, samarbeidsvilje og ikke minst Den Hellige Ånds ledelse.
For å gå videre på dagsaktuelle sider ved lovsangens funksjon, velger jeg i dag å si litt om instrument- og utstyrbruk. Vi er helt avhengige av at dette funger uansett størrelse på menighet. Det hjelper lite å be for det musikalske og tekniske, hvis de ansvarlige ikke kan sitt fagområde. Det åndelige er en side av saken, mens akustikk, lydfrekvenser, instrument- og stemmebruk er en annen sak. Og her er det like viktig med forberedelse, flid og brennende iver, som på bønnens område.
Lokalet, lydutstyret og instrumentene må fungere sammen. Et typisk problem er at menighetslokaler har så harde gulv, tak og vegger at de egner seg dårlig til forsterket lyd. Resultatet blir høyt volum og lite direkte lyd. Dermed blir lyden utydelig og kvaliteten blir dårlig, til tross for bra utstyr og dyktige musikere og sangere. Mange menigheter kunne med fordel satt lyddempere på tak og vegger.
I alle ting gjelder det at de ansvarlige gjør sitt ytterste i tjenesten for Gud. Det gjelder også teknikere og musikere. Selv om mange av disse tjenestene ikke er lønnede, er det helt nødvendig at vi setter av nok tid for å gjøre det maksimalt.
Til slutt i dag vil jeg oppmuntre til bruk av musikkinstrumenter i menigheten. I GT leser vi mye om bruk av instrumenter til Guds ære. Og jeg tror på en gjenopprettelse av disse dimensjonene innen Jesus kommer tilbake. Vi leser også om en enorm bredde og kvalitet på musikktjenesten. Alle med musikalske talenter har fått dem for at de skal være til pris og ære for Gud. Det virker som at det er en åndelig motstand på nettopp dette i mange miljøer. Jeg vil så sterkt jeg kan oppfordre menighetene til å fremelske musikalsk utvikling og ha strategiske mål – slik at vi kan se en gjenopprettelse av dette.
Lovsangens funksjon i menigheten del 3
I del 1 og 2 snakket vi med Arvid Pettersen om lovsangens viktige funksjon i menighetene verden over. Lovsang er et resultat av åndsfylte og takknemlige hjerter. Vi snakket om innholdet i sangtekstene. At det over tid bør ha like stor bredde som vi finner i salmenes bok i Bibelen, med hovedvekt på lovsangen (lovsang er altså definert som sanger til Gud om Gud, og ordet sier ingenting om sangens lengde eller alder).
Arvid Pettersen og jeg var enige om at det er fantastisk stort å opphøye Gud sammen med menigheten, men at det også finnes en del utfordringer. Ikke minst konfliktene som gjerne skapes på grunn av generasjonskløftene. Jeg spurte Arvid om hvordan disse ufordringene kan møtes. Han pekte på at vi må finne fellesnevnerne, og at disse er mange og viktige. Jesus er den samme til evig tid. Og hans storhet, hellighet og miskunnhet har vært og vil alltid være grunnlaget for vår lovsang. Et viktig mål må absolutt være å få med alle generasjoner i lovsangen samtidig. Da må vi alle være åpne for å utvide vår horisont og vår musikksmak, og sanglederen må ha et bredt repertoar, og være ledet av Guds Ånd både i forberedelsen og under gudstjenesten.
Vi vil også nå fortsette i denne delen å se på dette med generasjonsforskjellene og søke løsninger på noen av hovedutfordringene med dette. Vi spør Arvid Pettersen hvem som bør velge sanger i en gudstjeneste med mange generasjoner?
Arvid Pettersen og jeg var enige om at det er fantastisk stort å opphøye Gud sammen med menigheten, men at det også finnes en del utfordringer. Ikke minst konfliktene som gjerne skapes på grunn av generasjonskløftene. Jeg spurte Arvid om hvordan disse ufordringene kan møtes. Han pekte på at vi må finne fellesnevnerne, og at disse er mange og viktige. Jesus er den samme til evig tid. Og hans storhet, hellighet og miskunnhet har vært og vil alltid være grunnlaget for vår lovsang. Et viktig mål må absolutt være å få med alle generasjoner i lovsangen samtidig. Da må vi alle være åpne for å utvide vår horisont og vår musikksmak, og sanglederen må ha et bredt repertoar, og være ledet av Guds Ånd både i forberedelsen og under gudstjenesten.
Vi vil også nå fortsette i denne delen å se på dette med generasjonsforskjellene og søke løsninger på noen av hovedutfordringene med dette. Vi spør Arvid Pettersen hvem som bør velge sanger i en gudstjeneste med mange generasjoner?
I 1.Kor 14:26 står det ”…Når dere kommer sammen, har hver av dere en salme…” Det å velge sang er noe som skjer ut ifra Åndens inspirasjon. Enten det er sanglederen eller hvem som helst, så må det være Den Hellige Ånd som står bak. På samme måte som det ikke er tilfeldig hva som prekes, er det heller ikke uviktig hva som synges. Tilfeldighetene har ofte rådet på musikkens område i menigheten.
Ja, det kan gjerne være flere, men helst en av gangen. Det er en uting at møteleder eller forkynner føler ansvar for deler av sangvalget i en gudstjeneste. Dette fører ofte til frustrasjon for de som skal gjennomføre det i praksis. Tilfeldighetene må ikke råde her, og heller ikke hensyn til enkeltpersoners preferanser eller smak. Det er helt fint hvis for eksempel forkynneren på Åndens inspirasjon forslår en sang, men det er ikke greit for musikerne å spille en sang de ikke har felles akkorder på. Det er en fordel om sånt skjer i planleggingsfasen av et møte. Sanglederen er gjerne den som er salvet til både å velge sanger og lede sangen.
Vi må ha respekt for de åndelige gavene og sanglederens ansvar og autoritet. Det er naturlig at sanglederen er utrustet til å ta avgjørelser innenfor sitt felt. Respekten for sanglederens åndelige hyrdetjeneste er ikke alltid slik den bør være i Norge.
Lovsangens funksjon i menigheten del 2
I første del av denne artikkelserien snakket vi om lovsangens viktige funksjon i menighetene verden over. At sangtekstinnholdet bør ha like stor bredde som det vi finner i Salmenes bok i Bibelen – med lovsangen som det viktigste. (Lovsang er altså definert som sanger til Gud om Gud.) Både Arvid Pettersen og jeg var enige om at det er fantastisk godt å prise Gud sammen med menigheten, men at det også finnes mange utfordringer – ikke minst konfliktene som gjerne skapes på grunn av generasjonskløftene.
Vårt vestlige samfunn er sterkt preget av generasjonskløfter, sier Arvid Pettersen. - Utenfor kristen sammenheng er forståelsen mellom generasjonene dårlig. Vi som barn av Gud burde gå foran som et godt eksempel når det gjelder enhet mellom generasjonene. I himmelen kommer vi til å prise Gud med de samme sangene, alle sammen. Og jeg vet ikke om det verken blir barnemøter eller eldretreff der oppe…
Vi har en Bibel som har lyst opp den veien vi skal gå – og den hjelper oss å viske ut generasjonsskillene. Som vi snakket om sist, er innholdet i gamle og nye sanger veldig likt. Det kommer av at Gud åpenbarte seg for mennesker for hundre år siden på noenlunde samme måte som i dag. Tekstforfattere i eldre tid ble grepet av Guds godhet, storhet, hellighet, nåde osv, - på samme måte som vi som skriver sanger i dag.
Det burde jo da være naturlig at gamle og unge priser Gud sammen i større grad enn det vi ser her i Skandinavia? I vår menighet er det godt å se hvordan unge og eldre stort sett trives med de samme sangene. Men jeg vet jo at det ikke er slik overalt.
Det har du helt rett i. I veldig mange menigheter savnes ungdommene på søndagsmøtene. De unge har sine egne møter og synger sine egne sanger. Jeg tror på ungdomsmøter, men alle parter går glipp av noe dersom generasjonene ikke møtes. Det er jo ikke bare musikkstil som skiller her, men musikk og lovsang er noe som i stor grad skiller generasjonene. Jeg tror det ligger på Guds hjerte å se alle Hans barn tilbe Ham sammen, unge og eldre. Og det er fullt mulig å få til dette i våre menigheter!
Som sagt dreier det seg om mye mer enn musikkvalg. Mange steder er det mye mer enn det som må endres. Vi kan ikke velge sanger med tanke på å tilfredsstille verken unge eller eldre. Det er alltid Den Hellige Ånd som må lede slike viktige valg i en menighet. Men Den Hellige Ånd har alltid et ønske om at både de unge og de eldre skal synge med i lovsangen. Derfor er Han opptatt av at vi synger sanger som alle kan være med på.
Og da er språk viktig. Det er for eksempel ikke enkelt for de som ikke kan engelsk å hengi seg når teksten står på engelsk. Rytme er en annen viktig faktor. Mange godt voksne er ikke musikalsk rytmisk i stand til å synge en del nye sanger. Vi bør være litt forsikte med mye fremmedspråklig når alle generasjonene er representert. Det samme gjelder komplisert og moderne rytmikk og frasering. Smak kommer også sterkt inn i bildet her. Og den kan som kjent diskuteres.
Ja, det er viktig å se. Og det er noe vi må være veldig åpne for. Gud vil stadig utvide våre grenser så vi kan romme mest mulig av Hans storhet. Min erfaring ved sangvalg i flergenerasjonsforsamlinger er at jeg ofte blir ledet til å ta enkle sanger. Sanger som stort sett alle forstår og klarer å synge med på. Det er viktig med nye sanger av og til. Men hovedhensikten med lovsangsledelse er at de i salen skal synge, ikke bare de på scenen. De som velger sanger må ha et bredt repertoar, og bruke tid på å lære seg bra sanger uansett tidsmessig, geografisk og kirkemessig opprinnelse. La oss be Gud hjelpe alle som står i denne viktige tjenesten, og være tålmodige med dem.
Lovsangens funksjon i menigheten del 1
Lovsang er en sentral del i de aller fleste menigheter over hele verden. I Norge har det vært en stor del av menighetslivet i alle år. Formen har endret seg opp igjennom tidene, men innholdet er det samme. Vi har spurt Arvid Pettersen (38) – som har 20 års erfaring med aktivt arbeid på dette området – om utviklingen av lovsang i det siste århundret.
Han sier: jeg har studert mange norske salme- og sangbøker, og ser at innholdet i de eldre sanger er veldig likt innholdet i nyere sanger. Hovedforskjellene er språk – noe som alltid er i endring – og sangenes lengde, som er blitt kortere.
Nå snakker du vel bare om tekst og ikke musikk?
Ja, nå snakker jeg bare om tekst. Det er bare teksten som avgjør om det er lovsang eller ikke.
Arvid fortsetter med å si at lovsang er lik en sang til Gud om Gud.
- Det vil alltid være den viktigste delen av menighetens sang, men absolutt ikke den eneste. Vi bør ha vitnesbyrdsanger, proklamasjonssanger, bønnesanger, inspirasjonssanger og i det hele tatt like stor bredde som vi finner i Salmenes bok i Bibelen.
Ja, jeg elsker jo også å bruke musikk til forkynnelse, sier Arvid og fortsetter. - og andre ting, men jeg skal prøve å holde meg til å snakke om lovsang denne gangen.
Det er jo også sånn at de fleste sangtekster representerer en blanding av flere temaer. Særlig eldre sanger.
Som lovsangsleder i en pinsemenighet opplever jeg veldig mye godt. Det er herlig å kunne stå sammen med en menighet og opphøye Gud med sang og musikk. Det er absolutt noe av det flotteste som man kan få være med på. Man merker at man er midt i sentrum av det som er menighetens kall: å prise Herren. Samtidig vet alle som er engasjert i lovsang at det er mange utfordringer.
Ja, det fins knapt noe herligere enn å prise Gud sammen med menigheten. Men musikk er faktisk det største konfliktområdet i menighetslivet i hele verden. Det høres kanskje voldsomt ut, men en stor undersøkelse konkluderer med akkurat det. Jeg tro det kommer av at musikk berører følelsene på en voldsom måte. Vi røres kraftig av musikk og det kan bringe frem sterke følelser i alle retninger på både godt og vondt. Mange ganger forveksler man musikalsk smak med åndelig teft. Vi blir glad i en eller flere musikalske retninger, og de holder vi gjerne fast på livet ut. Det blir dyrebart for oss og vi fester oss ved forkjærlighet til musikken vi lærte å elske tidligere i livet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)