Lovsangens funksjon i menigheten del 6

Vi har i denne serien snakket om en del relevante sider når det gjelder lovsangens funksjon i gudstjenestene. Vi har snakket om generasjonsforskjeller, om sangvalg, om lederansvar, om innhold i sangtekster, litt om stilarter, med mer. Noen av konklusjonene vi har kommet fram til er at det både er mulig og viktig å oppnå bredde og enhet i lovsangen i en flergenerasjonsforsamling. Det krever imidlertid mye arbeid, kunnskap, samarbeidsvilje og ikke minst Den Hellige Ånds ledelse. Videre snakket vi om viktigheten av praktisk tilrettelegging, øvelser, musikalsk utvikling, ønsket om bruk av instrumenter, utstyr med mer. Det er viktig at det tekniske og musikalske ikke hindrer for at den åndelige inspirasjonen skal kunne komme frem. I forrige del var vi inne på hvor viktig det er at det er Guds Ånd som må lede både lovsangen og gudstjenestene våre. Uansett hvor dyktige vi er i både ledelse og musikalitet, kommer vi ingen vei i en menighet uten lydhørhet til Guds Ånd. Denne gangen vil vi gå enda litt dypere, og se på viktigheten av våre liv og hjerteholdning. 

Vårt liv er vår lovsang! For at lovsangen i menigheten skal være ekte – være det Gud lengter etter – må det være mer enn ord og toner. Hverdagslivet til oss som priser Gud må stå i samsvar med det vi synger. Gud søker tilbedere som tilber i Ånd og sannhet, sier Jesus i Johannes evangelium kapittel 4. Og sannhet i gåseøyne innebærer at vårt liv er i samsvar med det vi synger. Vi kan ikke kalle Jesus for Herre og si ”vi elsker Deg”, hvis vi ikke er villig til å gjøre det Han sier! Vi kan ikke stå i møtene våre å synge våre sanger om Gud, uten at vi elsker alle mennesker omkring oss. Det er bedre å heller hoppe over noen setninger, enn å være falske med våre ord. Bibelen sier at Gud søker sannhet i menneskers hjerter. Vi ledere er de som må gå foran som eksempler her. Å ha store ord og små liv er hykleri. Fariseerne på Jesu tid var eksempler på det. 

1.Sam 15:22 sier: ”lydighet er bedre enn slakteoffer, og villighet bedre enn kjøtt av værer”. Hva betyr det? Jeg tror det betyr at det er viktigere at vi priser Gud med våre liv, enn med våre ord og våre sanger. Våre handlinger taler høyere enn våre proklamasjoner. Jeg tror ikke Gud har behag i å høre sterke sangtekster fra våre gospelkor, hvis ikke måten vi lever på viser at Jesus er Herre i vårt liv og at vi mener det vi synger. Selvfølgelig skal vi ikke vente med å prise Gud til vi blir fullkomne. Da ville det ikke blitt noen lovsang før vi er i himmelen. Men vi må ha et levende ønske om lydighet daglig, og i alle ting. Vi kan jo ikke tilbe Gud med uoppgjort synd i vårt hjerte! Men om vi bekjenner vår synd, er han alltid trofast og rettferdig og renser oss fra all urettferdighet. 

Som musiker ser jeg veldig interessante likhetstrekk mellom musikken og livet. Tenk deg: i et symfoniorkester er musikerne avhengig av notene, men de er også avhengige av dirigentens ledelse. I livet vårt er vi avhengige av å følge Guds Ord, og samtidig må vi følge med på den Hellige Ånds direksjon. Guds Ord og Guds Ånd spiller alltid på samme melodi. I et orkester har alle instrumentene hver sin rolle; de er ulike og følger sin bestemte vei. Dirigenten i de troendes liv er Den Hellige Ånd. Han kjenner hver enkeltnote og har den fulle oversikten. Vi må ha respekt for Guds Ånds suverene herredømme. Vårt liv er vår lovsang. Vi har kalt Jesus vår Herre. Og Han må også få lov til å være det i praksis.