Lovsangens funksjon i menigheten del 6

Vi har i denne serien snakket om en del relevante sider når det gjelder lovsangens funksjon i gudstjenestene. Vi har snakket om generasjonsforskjeller, om sangvalg, om lederansvar, om innhold i sangtekster, litt om stilarter, med mer. Noen av konklusjonene vi har kommet fram til er at det både er mulig og viktig å oppnå bredde og enhet i lovsangen i en flergenerasjonsforsamling. Det krever imidlertid mye arbeid, kunnskap, samarbeidsvilje og ikke minst Den Hellige Ånds ledelse. Videre snakket vi om viktigheten av praktisk tilrettelegging, øvelser, musikalsk utvikling, ønsket om bruk av instrumenter, utstyr med mer. Det er viktig at det tekniske og musikalske ikke hindrer for at den åndelige inspirasjonen skal kunne komme frem. I forrige del var vi inne på hvor viktig det er at det er Guds Ånd som må lede både lovsangen og gudstjenestene våre. Uansett hvor dyktige vi er i både ledelse og musikalitet, kommer vi ingen vei i en menighet uten lydhørhet til Guds Ånd. Denne gangen vil vi gå enda litt dypere, og se på viktigheten av våre liv og hjerteholdning. 

Vårt liv er vår lovsang! For at lovsangen i menigheten skal være ekte – være det Gud lengter etter – må det være mer enn ord og toner. Hverdagslivet til oss som priser Gud må stå i samsvar med det vi synger. Gud søker tilbedere som tilber i Ånd og sannhet, sier Jesus i Johannes evangelium kapittel 4. Og sannhet i gåseøyne innebærer at vårt liv er i samsvar med det vi synger. Vi kan ikke kalle Jesus for Herre og si ”vi elsker Deg”, hvis vi ikke er villig til å gjøre det Han sier! Vi kan ikke stå i møtene våre å synge våre sanger om Gud, uten at vi elsker alle mennesker omkring oss. Det er bedre å heller hoppe over noen setninger, enn å være falske med våre ord. Bibelen sier at Gud søker sannhet i menneskers hjerter. Vi ledere er de som må gå foran som eksempler her. Å ha store ord og små liv er hykleri. Fariseerne på Jesu tid var eksempler på det. 

1.Sam 15:22 sier: ”lydighet er bedre enn slakteoffer, og villighet bedre enn kjøtt av værer”. Hva betyr det? Jeg tror det betyr at det er viktigere at vi priser Gud med våre liv, enn med våre ord og våre sanger. Våre handlinger taler høyere enn våre proklamasjoner. Jeg tror ikke Gud har behag i å høre sterke sangtekster fra våre gospelkor, hvis ikke måten vi lever på viser at Jesus er Herre i vårt liv og at vi mener det vi synger. Selvfølgelig skal vi ikke vente med å prise Gud til vi blir fullkomne. Da ville det ikke blitt noen lovsang før vi er i himmelen. Men vi må ha et levende ønske om lydighet daglig, og i alle ting. Vi kan jo ikke tilbe Gud med uoppgjort synd i vårt hjerte! Men om vi bekjenner vår synd, er han alltid trofast og rettferdig og renser oss fra all urettferdighet. 

Som musiker ser jeg veldig interessante likhetstrekk mellom musikken og livet. Tenk deg: i et symfoniorkester er musikerne avhengig av notene, men de er også avhengige av dirigentens ledelse. I livet vårt er vi avhengige av å følge Guds Ord, og samtidig må vi følge med på den Hellige Ånds direksjon. Guds Ord og Guds Ånd spiller alltid på samme melodi. I et orkester har alle instrumentene hver sin rolle; de er ulike og følger sin bestemte vei. Dirigenten i de troendes liv er Den Hellige Ånd. Han kjenner hver enkeltnote og har den fulle oversikten. Vi må ha respekt for Guds Ånds suverene herredømme. Vårt liv er vår lovsang. Vi har kalt Jesus vår Herre. Og Han må også få lov til å være det i praksis.

Lovsangens funksjon i menigheten del 5

Vi har tidligere i denne lovsangsartikkelserien tatt for oss relevante problemstillinger som sangvalg, generasjonsmotsetninger, lederfunksjonen, praktisk tilrettelegging etc.

I dag vil vi fokusere på viktigheten av Den Hellige Ånds ledelse i lovsangen og i gudstjenesten i sin helhet. Nå er det slik at Gud har en oversikt som ingen mennesker har. Han kjenner alle menneskers hjerter og deres behov. Derfor, når vi kommer sammen som menighet, er jeg overbevist om at Gud har en strategisk plan for samlingen. Enten det er et stort offentlig møte eller det er en liten husgruppe. Bibelen sier at der to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt i blant dem. Og når Jesus er midt iblant oss, da er det naturlig at Han leder samlingen. Nå er ikke Jesus fysisk til stede, men Hans Ånd er der når vi samles i Jesu navn. 

Den Hellige Ånds ledelse har for lite fokus i blant oss. Vi må ikke ta Guds plass, og prøve å lede lovsang eller et kristent møte ut ifra menneskelig fornuft. Da går vi glipp av det overnaturlige. Ord.3:5 sier: ”Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!” Herrens tanker er høyere enn våre, og hans veier er høyere. Det fantastiske er at vi kan vandre på de veiene! Vi kan oppleve Hans overnaturlige ledelse! Vi kan la oss lede av Guds Ånd! Da vil vi kunne oppleve Guds nærhet, Hans makt og Hans godhet. 

Jeg ber ofte en av de bønnene Salomo ba: ”Gi din tjener et lydhørt hjerte.” Vi trenger evnen til å ta imot signalene fra Den Hellige Ånd. Og utviklingen av denne evnen er en prosess som vi er i så lenge vi er på jorden. Vi ser stykkevis og operer stykkevis i det profetiske. Åndens ledelse er noe vi ikke alltid har hundre prosent. Våre møter og gudstjenester vil alltid være preget av personligheten til oss som er involvert. Det fine er at Gud spiller på lag med oss, kjenner vår personlighet, vårt kunnskapsnivå osv, – og Han benytter det Han kan når vi er villige og føyelige. Det viktige er at Han er sjefen, og leder både møte og lovsangen. 

Som lovsangsleder har jeg uttallige ganger fått oppleve Guds geniale måte å lede oss på. Samspillet mellom møteleder, predikant og lovsangsleder kan være forbløffende genialt. Og jeg har fått merke den Hellige Ånds regi på fenomenale måter. Ofte legger møtelederen en åndelig plattform som jeg som lovsangsleder kan bygge videre på. Når jeg ved Guds Ånd har fått bygge gudstjenesten både dypere og høyere, kan forkynneren bygge videre! På den måten kan menigheten se at ”Gud vokser” (og mennesker avtar) når Hans herlighet blir større iblant oss. Da er det helt avgjørende at alle som har ordet i møtet er inspirert av Den Hellige Ånd. Det er Den Hellige Ånd som gjør forskjellen! Salvelsen gjør forskjellen! Det er forskjell på en klubb eller forening og Guds dyrekjøpte menighet.

Når det gjelder Åndens ledelse i lovsangen og gudstjenesten, føler jeg jo alltid at jeg har mye mer å lære. Vi føler oss små i forhold til universets Skaper og den Ånd som svevet over vannene i evighetens morgen. Men det mest spennende jeg vet om er at denne Hellige Ånd er interessert i et tett samarbeide med meg som leder. 

”Bli fylt av Ånden så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger…” sier Efeserbrevet 5:18-19. Det er Åndens fylde og ledelse som er utgangspunktet for alt vi gjør i kristen virksomhet. Vi som kristne ledere må ha hovedfokus på Guds suverene ledelse. Vi er ledere, ja, men vi er blitt betrodd å lede under hans ledelse. Det aller viktigste for oss er at vi lar oss lede av Guds Ånd.

Lovsangens funksjon i menigheten del 4

Vi har i denne serien snakket om en del relevante sider når det gjelder lovsangens funksjon i gudstjenestene. Vi har snakket om generasjonsforskjeller, om sangvalg, om lederansvar, om innhold i sangtekster, litt om stilarter, med mer. Noen av konklusjonene vi har kommet fram til, er at det både er mulig og viktig å oppnå bredde og enhet i lovsangen i en flergenerasjonsforsamling. Det krever imidlertid mye arbeid, kunnskap, samarbeidsvilje og ikke minst Den Hellige Ånds ledelse. 

For å gå videre på dagsaktuelle sider ved lovsangens funksjon, velger jeg i dag å si litt om instrument- og utstyrbruk. Vi er helt avhengige av at dette funger uansett størrelse på menighet. Det hjelper lite å be for det musikalske og tekniske, hvis de ansvarlige ikke kan sitt fagområde. Det åndelige er en side av saken, mens akustikk, lydfrekvenser, instrument- og stemmebruk er en annen sak. Og her er det like viktig med forberedelse, flid og brennende iver, som på bønnens område.

Lokalet, lydutstyret og instrumentene må fungere sammen. Et typisk problem er at menighetslokaler har så harde gulv, tak og vegger at de egner seg dårlig til forsterket lyd. Resultatet blir høyt volum og lite direkte lyd. Dermed blir lyden utydelig og kvaliteten blir dårlig, til tross for bra utstyr og dyktige musikere og sangere. Mange menigheter kunne med fordel satt lyddempere på tak og vegger. 

For at musikken og lovsangen skal fungere, må alt dette tekniske være skikkelig. Her er kompetanse enda viktigere enn økonomi. Man må ikke nødvendigvis kjøpe det dyreste. Bra utstyr har blitt veldig billig. Det kan være hensiktsmessig å bytte ut noe lydutstyr med nyere teknologi. 

I alle ting gjelder det at de ansvarlige gjør sitt ytterste i tjenesten for Gud. Det gjelder også teknikere og musikere. Selv om mange av disse tjenestene ikke er lønnede, er det helt nødvendig at vi setter av nok tid for å gjøre det maksimalt. 

Da Maria i Bibelen salvet Jesus, brukte hun en veldig dyr salve. Og det står at hennes eksempel skal fortelles over hele verden. Jesus fortjener det mest kostbare vi har. Vi må alltid gi det beste i tilbedelsen av Gud. Vi snakker ikke nødvendigvis om dyre mikrofoner, men også kvalitetstid, god forberedelse og profesjonalitet. Vi er alle underveis i faglig utvikling, men la oss inspirere hverandre til å utvikle de talenter Gud har gitt oss. Det er vårt hellige ansvar. Jeg undergraver ikke betydningen av det åndelige; det er Åndens inspirasjon som er utgangspunktet for alt som presenteres i en gudstjeneste. Men måten vi presenterer det på kan sperre hele strømmen fra Gud. Både det tekniske, det musikalske og det kommunikasjonsmessige kan begrense det Gud vil si og gjøre. Det finnes noen få eksempler på at overnaturlige mirakler har kompensert for teknisk kunnskap, men dette er unntakene. Heldigvis gjør Guds overnaturlige kraft oss bedre enn det vi er i det naturlige. Men alle har et ansvar for å utvikle sin kunnskap på sitt virkefelt. 1.Krøn. 15:22 sier: ”Kenanja, levittenes sangmester, underviste i sangen, for han var kyndig i det.” Det burde være unødvendig å si det, men kyndighet er Bibelsk! 

Til slutt i dag vil jeg oppmuntre til bruk av musikkinstrumenter i menigheten. I GT leser vi mye om bruk av instrumenter til Guds ære. Og jeg tror på en gjenopprettelse av disse dimensjonene innen Jesus kommer tilbake. Vi leser også om en enorm bredde og kvalitet på musikktjenesten. Alle med musikalske talenter har fått dem for at de skal være til pris og ære for Gud. Det virker som at det er en åndelig motstand på nettopp dette i mange miljøer. Jeg vil så sterkt jeg kan oppfordre menighetene til å fremelske musikalsk utvikling og ha strategiske mål – slik at vi kan se en gjenopprettelse av dette.

Lovsangens funksjon i menigheten del 3

I del 1 og 2 snakket vi med Arvid Pettersen om lovsangens viktige funksjon i menighetene verden over. Lovsang er et resultat av åndsfylte og takknemlige hjerter. Vi snakket om innholdet i sangtekstene. At det over tid bør ha like stor bredde som vi finner i salmenes bok i Bibelen, med hovedvekt på lovsangen (lovsang er altså definert som sanger til Gud om Gud, og ordet sier ingenting om sangens lengde eller alder). 
Arvid Pettersen og jeg var enige om at det er fantastisk stort å opphøye Gud sammen med menigheten, men at det også finnes en del utfordringer. Ikke minst konfliktene som gjerne skapes på grunn av generasjonskløftene. Jeg spurte Arvid om hvordan disse ufordringene kan møtes. Han pekte på at vi må finne fellesnevnerne, og at disse er mange og viktige. Jesus er den samme til evig tid. Og hans storhet, hellighet og miskunnhet har vært og vil alltid være grunnlaget for vår lovsang. Et viktig mål må absolutt være å få med alle generasjoner i lovsangen samtidig. Da må vi alle være åpne for å utvide vår horisont og vår musikksmak, og sanglederen må ha et bredt repertoar, og være ledet av Guds Ånd både i forberedelsen og under gudstjenesten. 

Vi vil også nå fortsette i denne delen å se på dette med generasjonsforskjellene og søke løsninger på noen av hovedutfordringene med dette. Vi spør Arvid Pettersen hvem som bør velge sanger i en gudstjeneste med mange generasjoner?

I 1.Kor 14:26 står det ”…Når dere kommer sammen, har hver av dere en salme…” Det å velge sang er noe som skjer ut ifra Åndens inspirasjon. Enten det er sanglederen eller hvem som helst, så må det være Den Hellige Ånd som står bak. På samme måte som det ikke er tilfeldig hva som prekes, er det heller ikke uviktig hva som synges. Tilfeldighetene har ofte rådet på musikkens område i menigheten.

Men det er vel noen som har hovedansvaret med sangvalg?

Ja, det kan gjerne være flere, men helst en av gangen. Det er en uting at møteleder eller forkynner føler ansvar for deler av sangvalget i en gudstjeneste. Dette fører ofte til frustrasjon for de som skal gjennomføre det i praksis. Tilfeldighetene må ikke råde her, og heller ikke hensyn til enkeltpersoners preferanser eller smak. Det er helt fint hvis for eksempel forkynneren på Åndens inspirasjon forslår en sang, men det er ikke greit for musikerne å spille en sang de ikke har felles akkorder på. Det er en fordel om sånt skjer i planleggingsfasen av et møte. Sanglederen er gjerne den som er salvet til både å velge sanger og lede sangen. 

Så møteleder eller forkynner bør derfor spørre sang-/musikklederen litt pent?

Vi må ha respekt for de åndelige gavene og sanglederens ansvar og autoritet. Det er naturlig at sanglederen er utrustet til å ta avgjørelser innenfor sitt felt. Respekten for sanglederens åndelige hyrdetjeneste er ikke alltid slik den bør være i Norge. 

Alderen på den som velger sanger til et flergenerasjonsmøte er noe jeg har tanker om. Det er få ungdommer som har lært seg mange av de sangene som de voksne hengir seg til Gud med. Samtidig er det få eldre som kan mange nyere sanger. Det er derfor enklest for en mellom 20 år og 50 år å operere i bredden av lovsangstjenesten.

Lovsangens funksjon i menigheten del 2

I første del av denne artikkelserien snakket vi om lovsangens viktige funksjon i menighetene verden over. At sangtekstinnholdet bør ha like stor bredde som det vi finner i Salmenes bok i Bibelen – med lovsangen som det viktigste. (Lovsang er altså definert som sanger til Gud om Gud.) Både Arvid Pettersen og jeg var enige om at det er fantastisk godt å prise Gud sammen med menigheten, men at det også finnes mange utfordringer – ikke minst konfliktene som gjerne skapes på grunn av generasjonskløftene.

Hvordan kan vi møte disse utfordringene?
Vårt vestlige samfunn er sterkt preget av generasjonskløfter, sier Arvid Pettersen. - Utenfor kristen sammenheng er forståelsen mellom generasjonene dårlig. Vi som barn av Gud burde gå foran som et godt eksempel når det gjelder enhet mellom generasjonene. I himmelen kommer vi til å prise Gud med de samme sangene, alle sammen. Og jeg vet ikke om det verken blir barnemøter eller eldretreff der oppe…

Vi har en Bibel som har lyst opp den veien vi skal gå – og den hjelper oss å viske ut generasjonsskillene. Som vi snakket om sist, er innholdet i gamle og nye sanger veldig likt. Det kommer av at Gud åpenbarte seg for mennesker for hundre år siden på noenlunde samme måte som i dag. Tekstforfattere i eldre tid ble grepet av Guds godhet, storhet, hellighet, nåde osv, - på samme måte som vi som skriver sanger i dag. 

Det burde jo da være naturlig at gamle og unge priser Gud sammen i større grad enn det vi ser her i Skandinavia? I vår menighet er det godt å se hvordan unge og eldre stort sett trives med de samme sangene. Men jeg vet jo at det ikke er slik overalt.

Det har du helt rett i. I veldig mange menigheter savnes ungdommene på søndagsmøtene. De unge har sine egne møter og synger sine egne sanger. Jeg tror på ungdomsmøter, men alle parter går glipp av noe dersom generasjonene ikke møtes. Det er jo ikke bare musikkstil som skiller her, men musikk og lovsang er noe som i stor grad skiller generasjonene. Jeg tror det ligger på Guds hjerte å se alle Hans barn tilbe Ham sammen, unge og eldre. Og det er fullt mulig å få til dette i våre menigheter!

Hvilke råd har du til menighetenes lederskap for å oppnå nettopp dette?

Som sagt dreier det seg om mye mer enn musikkvalg. Mange steder er det mye mer enn det som må endres. Vi kan ikke velge sanger med tanke på å tilfredsstille verken unge eller eldre. Det er alltid Den Hellige Ånd som må lede slike viktige valg i en menighet. Men Den Hellige Ånd har alltid et ønske om at både de unge og de eldre skal synge med i lovsangen. Derfor er Han opptatt av at vi synger sanger som alle kan være med på. 

Og da er språk viktig. Det er for eksempel ikke enkelt for de som ikke kan engelsk å hengi seg når teksten står på engelsk. Rytme er en annen viktig faktor. Mange godt voksne er ikke musikalsk rytmisk i stand til å synge en del nye sanger. Vi bør være litt forsikte med mye fremmedspråklig når alle generasjonene er representert. Det samme gjelder komplisert og moderne rytmikk og frasering. Smak kommer også sterkt inn i bildet her. Og den kan som kjent diskuteres. 

Den kan vel å merke endres!

Ja, det er viktig å se. Og det er noe vi må være veldig åpne for. Gud vil stadig utvide våre grenser så vi kan romme mest mulig av Hans storhet. Min erfaring ved sangvalg i flergenerasjonsforsamlinger er at jeg ofte blir ledet til å ta enkle sanger. Sanger som stort sett alle forstår og klarer å synge med på. Det er viktig med nye sanger av og til. Men hovedhensikten med lovsangsledelse er at de i salen skal synge, ikke bare de på scenen. De som velger sanger må ha et bredt repertoar, og bruke tid på å lære seg bra sanger uansett tidsmessig, geografisk og kirkemessig opprinnelse. La oss be Gud hjelpe alle som står i denne viktige tjenesten, og være tålmodige med dem.

Lovsangens funksjon i menigheten del 1

Lovsang er en sentral del i de aller fleste menigheter over hele verden. I Norge har det vært en stor del av menighetslivet i alle år. Formen har endret seg opp igjennom tidene, men innholdet er det samme. Vi har spurt Arvid Pettersen (38) – som har 20 års erfaring med aktivt arbeid på dette området – om utviklingen av lovsang i det siste århundret.

Han sier: jeg har studert mange norske salme- og sangbøker, og ser at innholdet i de eldre sanger er veldig likt innholdet i nyere sanger. Hovedforskjellene er språk – noe som alltid er i endring – og sangenes lengde, som er blitt kortere. 

Nå snakker du vel bare om tekst og ikke musikk?

Ja, nå snakker jeg bare om tekst. Det er bare teksten som avgjør om det er lovsang eller ikke. 

Arvid fortsetter med å si at lovsang er lik en sang til Gud om Gud. 

- Det vil alltid være den viktigste delen av menighetens sang, men absolutt ikke den eneste. Vi bør ha vitnesbyrdsanger, proklamasjonssanger, bønnesanger, inspirasjonssanger og i det hele tatt like stor bredde som vi finner i Salmenes bok i Bibelen. 

I denne artikkelen tar vi bare for oss den delen av musikkbruken som dreier seg om når vi synger direkte til Gud i tilbedelse og lovprisning. 

Ja, jeg elsker jo også å bruke musikk til forkynnelse, sier Arvid og fortsetter. - og andre ting, men jeg skal prøve å holde meg til å snakke om lovsang denne gangen.

Det er jo også sånn at de fleste sangtekster representerer en blanding av flere temaer. Særlig eldre sanger.

Som lovsangsleder i en pinsemenighet opplever jeg veldig mye godt. Det er herlig å kunne stå sammen med en menighet og opphøye Gud med sang og musikk. Det er absolutt noe av det flotteste som man kan få være med på. Man merker at man er midt i sentrum av det som er menighetens kall: å prise Herren. Samtidig vet alle som er engasjert i lovsang at det er mange utfordringer. 

Ja, det fins knapt noe herligere enn å prise Gud sammen med menigheten. Men musikk er faktisk det største konfliktområdet i menighetslivet i hele verden. Det høres kanskje voldsomt ut, men en stor undersøkelse konkluderer med akkurat det. Jeg tro det kommer av at musikk berører følelsene på en voldsom måte. Vi røres kraftig av musikk og det kan bringe frem sterke følelser i alle retninger på både godt og vondt. Mange ganger forveksler man musikalsk smak med åndelig teft. Vi blir glad i en eller flere musikalske retninger, og de holder vi gjerne fast på livet ut. Det blir dyrebart for oss og vi fester oss ved forkjærlighet til musikken vi lærte å elske tidligere i livet. 

Dette var interessant. Jeg kjenner meg igjen i mye av dette. Hvordan kan vi møte de utfordringene som oppstår på grunn av generasjonskløftene? Dette vil vi spørre Arvid om i neste del.