Lovsangens funksjon i menigheten del 8

Kort resymé av de forrige artiklene i stikkordsform: generasjonsforskjeller, sangvalg, lederansvar, innhold i sangtekster, stilarter, praktisk tilrettelegging, øvelser, musikalsk utvikling, ønsket om bruk av instrumenter, utstyr, avhengigheten av Gud, hjertets holdning, lederens kvaliteter, kvalifikasjoner og ansvar som forbilde.

Et aktuelt spørsmål er hvor vidt lovsangslederens tjeneste hører inn under noen av de fem tjenestegavene; apostel, profet, evangelist, hyrde eller lærer. Noen tenker at en lovsangsleder er en diakon/hjelpetjeneste. Som lovsangsleder vet jeg hvilken salvelse jeg er avhengig av for å kunne lede en forsamling i lovsang. For å kunne lede en saueflokk fra A til B må man være hyrde. Den som har ansvar for sangvalg og er forsanger trenger en pastors salvelse. Det vil ikke si at man må være hovedpastor, heller ikke at man må ha tittelen lovsangs/musikkpastor, men lovsangslederen selv må vite om sin avhengighet av en hyrdes salvelse. Menigheten for øvrig må også anerkjenne dette. Lederskapet og de som leder gudstjenester hvor det er lovsang må være klar over lovsangslederens unike evne og gudgitte pastorale autoritet. Det er ikke viktig å bruke ordet pastor om en lovsangsleder, men vi må ha begrep om de ulike tjenestene og enhver leders avhengighet av guddommelig utrustning, og anerkjenne deres autoritet. 

Når det gjelder titler og posisjoner er vi kristne dessverre ikke fritatt for fristelser til karrierejag. Jeg tror mange, særlig unge, har et for sterkt personlig ønske om en tittel, for eksempel pastor eller profet. Det viktige er å følge Guds kall uansett hva det er. Hvis vi ser på apostlenes liv og hvordan de døde, blir ikke høye åndelige posisjoner så fristende lenger. Å ha en åndelig lederposisjon er et så tungt og krevende ansvar, at jeg vil si ingen burde ønske seg det. Det er en stor glede ved det, men man må ofre så mye at det burde ikke være noe ”skjødet begjærer”. Det er mange som har en sterk drivkraft etter å få oppmerksomhet. Dette kan føre til store unødvendige vanskeligheter. Konkurransementalitet mellom artister, solister, musikere, osv, er skadelig hvis det får prege kristne miljøer. Tjenermentalitet er det vi lærer av Jesus. Tjeneste er noe annet enn karriere. Å sette de andre foran seg selv og å bøye seg ned, var Jesu fremgangsmåte. Dette fratok Ham ingen autoritet, men var tvert imot et bevis på Hans storhet. 

Vi var inne på lovsangslederens avhengighet av en overnaturlig evne til å lede de delene av gudstjenesten som dreier seg om sang. Min erfaring er at Gud har en plan for enhver gudstjeneste. For meg har det hjulpet å se for meg Guds plan som en elv. En flod som kommer ovenfra og har en voldsom kraft. Noen elver er helt lydløse, men de har likevel en voldsom kraft. Andre elver fosser mer. Lydnivå og bevegelse sier ingenting om styrken. Hvis jeg imidlertid har en opplevelse av at Guds kraft kommer som et fossefall, uttrykker jeg det gjerne med mer bevegelse, mer volum, mer intensitet. En elv tar forskjellige retninger på sin vei, og for meg som lovsangsleder er det viktig å følge de retningene. Det er ikke jeg som skal være leder, men Den Hellige Ånd. For meg tilsvarer denne ”elven” Guds Ånd. Det finnes også andre sammenligninger. Herlighetsskyen i 4.mos. 9:17 er et uttrykk som også kan hjelpe oss til å følge Den Hellige Ånds ledelse. Lovsangen har en viktig funksjon når det gjelder å lede mennesker til et møte med Gud. De som synger og spiller må være opptatt av dette, men det er også et nært samspill med møteleder og forkynner.

Guds plan virker ganske spesifikk av og til. Jeg har opplevd noen ganger å bli stoppet av Den Hellige Ånd etter en sang, slik at jeg ikke har kunnet gå videre på sanglista. Da har ofte noen hatt et profetisk budskap. Andre ganger har jeg merket en spesiell ledelse til å ”akkompagnere” mens noen har profetert eller bedt for mennesker. Det er en opplevelse av å ”understreke” det som blir sagt på en profetisk og musikalsk måte. 

På disse områdene er det veldig lett å bli overåndelig. Erkjennelsen av at vi er mennesker og aldri kommer til å lære dette fullt ut må prege enhver leder. Ingen må påberope seg allvitenhet, påstå at man har den rette teften og forstår alt som er åndelig. Vi ser stykkevis, taler profetisk stykkevis, og vi er alle underveis. Men Paulus maner oss til å strebe etter de åndelige gavene. Så la oss søke Guds ledelse inderlig, samtidig som at vi tillater oss selv og andre å feile. La oss ha stor ydmykhet overfor både Gud og hverandre.